En moralsk seier med mer

Jeg velger å ignorere faren for å fornærme deg når jeg tar utgangspunkt i at du er det jeg ser som en gjennomsnittlig naiv nordmann – eller en av de aller fleste i verden som tror på Norges renomme som verdens beste land å bo i. Jeg vil derimot påpeke at jeg har full forståelse for at de fleste tror at Norge er verdens beste land å bo i, og på mange måter er det riktig. Jeg velger å ignorere din patriotiske holdning til Norge fordi de kamper som utkjempes mot undertrykkelse og maktmisbruk er ensomme, og de blir møtt med ensidig arroganse og ignoranse. 

Dennis Bowen og hans familie er de første jeg har møtt som lider under forfølgelse av norske myndigheter der bakgrunnen for situasjonen er den samme som min. Vi lever under et skjult diktatur i Norge, et diktatur som opprettholdes ved hjelp av våre såkalte hjelpeinstanser. Disse instansene er tildelt myndighet til å utføre straffetiltak om det blir behov for å legge bånd på oss. Ofrene er mange, men jeg aldri vært så tett på en sak av større dimensjoner enn saken til Dennis Bowen. 

Dennis har aldri vært kriminell, han har aldri vært mistenkt-, siktet- eller dømt i for voldshandlinger tidligere. Denne saken dreier seg heller om en mann som blir offer for en såkalt fabrikkert straffesak fordi myndighetene har behov for å kneble han. Folk flest ser det som en borgers plikt å melde fra til myndighetene om de er vitner til maktmisbruk. 

Det er her historien til Bowen starter, en varslingssak på arbeidsplassen. Dennis er ikke den som varsler, men han stiller seg bak sin avdelingsleder som urettmessig mister jobben som en konsekvens av varslingen. Dennis Bowen ble avskjediget som representant for de ansatte og som leder av Arbeidsmiljøutvalget (AMU) på arbeidsplassen. Han ble sparket for å gjøre sin plikt som AMU-leder. 

I en situasjon der vi TROR vi har lovverk som beskytter rettighetene våre når slike situasjoner oppstår, opplever Dennis det stikk motsatte når Tønsberg kommune starter prosessen med å kneble han. I første omgang straffes familien kollektivt ved å foreta en omsorgsovertakelse av familiens barn hjelp av barnevernet. Et inngrep og en form for maktmisbruk øker trangen til å gå i dybden på Tønsberg kommune, i kampen for å frifinne seg selv må man kunne dokumentere lovbruddene til styresmaktene.  

Her finner de etterhvert nettverk som fører til at Dennis går fra å være en støttende kollega, til å bli en varsler. Bowen og hans støttespillere finner det som etter hvert viser seg å være en form for brorskap lik myten om frimurerlosjen. Funnene som blir publisert identifiserer medlemmer som også er ansatt i offentlige stillinger som politi eller andre autoritære posisjoner.  

Jeg ser på reaksjonen til myndighetene som en kneblingsprosess. For det første så er det flere enn Denis som offentliggjør dokumentasjonen – disse straffeforfølges ikke. En annen grunn til at jeg ser på dette som en maktutøvelse med en skjult agenda er avstanden mellom angivelig kriminell handling, og reaksjonene handlingene blir møtt med.  

Når en som publiserer skadelig informasjon på Facebook møter en større styrke bevæpna politi, enn en terrorist i aksjon på ei øy utenfor Oslo, er det klart at målet til politiet er å noe annet enn å ivareta sikkerheten til sivilbefolkninga. Familien er midt i en prosess der de må bearbeide det traumatiske overgrepet fra barnevernet som gir konsekvenser sosialt og profesjonelt, selvsagt oppleves politiets overtramp ekstra truende på Dennis. Trygghetsfølelsen blir borte når bevæpna politi uten grunn eller forvarsel tar seg inn i familiens bolig, i et av tilfellene brukte de øks til å slå inn døra. 

I et videoklipp som publiseres sier en av polititjenestemennene at ‘jeg vet ikke hvorfor vi er her’. Han blir bedt om å forklare bakgrunnen for å utføre den væpna aksjonen og varetektsfengslingen av Dennis, til de som befant seg i huset. Når et ellers ubevæpna politi ikke blir informert om HVORFOR de skal bære våpen i en gitt aksjon, da er den skjulte agendaen er soleklar – ganske enkelt fordi ordren er ubegrunnet! 

Edward Snowden sa en gang at ‘jeg reiser gjerne tilbake til USA og møter i retten, men ikke før jeg er garantert en rettferdig rettergang’. Behandlingen av Dennis kan lett sammenlignes med saken til Snowden. Prosessene er et skoleeksempel på det som så fint kalles justismord.

Bowen sitter på over 700 sider dokumenterte lovbrudd begått mot seg og sin familie siden dette startet. Familien har blitt lovet rettslig gjennomgang 10 ganger siden 2016, men denne lovnaden holdes ikke. I denne perioden har familien notert ned 300 bevæpna politimenn i egen bolig, og Dennis har følgelig tilbragt 14 uker i varetekt uten konkret siktelse eller rettslig behandling. Dokumentasjon på trakasseringen er god og omfattende og publiseres i sosiale medier.  

Verdenserklæringen stadfester at å yte motstand er lovlig når man utsattes for inhuman behandling, i norsk lov faller det under nødvergeparagrafen. I en samtale med Dennis, legger han ikke skjul på at tror at livet hans står i fare. Politiet bærer våpen av den enkle grunn, at de skal kunne bruke det. Man trenger ingen ekspertutdannelse for å vite at ved å presse et menneske til det ytterste øker sannsynligheten for dette utfallet betraktelig.  

Kort tid etter samtalen velger Dennis å publisere et lydopptak der han sier påberoper seg nødvergeparagrafen om liv gikk tapt i denne maktdemonstrasjonen. han sier at ‘Erna Solberg, du vil være medskyldig i mord om du lar dette fortsette’. Dette er et individs behov for å frifinne seg selv om noe skulle skje, samtidig som ansvaret gis til statsoverhodet som ikke griper inn. Korrupsjonsskandalen er soleklar når denne uttalelsen fører til ny varetektsfengsling begrunnet med at statsministeren blir drapstruet. 

En saksbehandler fra NAV leverer en anmeldelse der samme type beleilig omformulering legges til grunn etter at ytringen ‘I will change the system or die trying‘ omformuleres å bli nok en drapstrussel, mot en offentlig ansatte. Nå er Dennis innsatt i  et norsk høysikkerhetsfengsel – Sem fengsel, og rent personlig kan jeg tilgi en viss grad av skepsis i møte med innsatte der, men ethvert oppegående menneske med grunnleggende engelskkunnskaper ser at dette ikke er en drapstrussel, heller det motsatte – en som føler seg truet.  

Presset Dennis har opplevd hjemme, fortsetter i Sem fengsel. En taktikk der ydmykelse og nedverdigende behandling brukes som strategi i arbeidet med å knekke Dennis – dette er metodikk som beskrives som tortur og brudd på menneskerettigheten når de omtales i norsk media for å beskrive forholdene til innsatte i utenlandske fengsler. Vi som følger saken er vitne til saken kan ikketro at dette skjer i Norge på grunn av Facebook poster. 

La oss si at Dennis handlinger KAN ha vært kriminelle handlinger – jeg bruker begrepet ‘kan’ da alle som bor i verdens beste land, inklusive Dennis, er beskyttet av både norske- og internasjonale lover som sier at man er uskyldig til det motsatte er bevist. 

Dennis har over 700 sider med bevis på kriminelle handlinger utført mot han og hans familie, etter en varslingssak mot myndighetene i Tønsberg (Vestfold), men når Dennis skal forberede rettssaken, mister han retten til å velge bistandsadvokat, han fratas også retten til nødvendig kommunikasjon som fører til at dokumenter forhindres når de skal overleveres. Kontradiksjonsprinsippet ignoreres. Han har ikke tilgang på rettspapirer eller bevismateriale. Han har ingen reell mulighet til å forsvare seg.  

Dennis blir huleromskontrollert av fengselsvakter før og etter besøk – til og med når han stilte i retten ble han visitert for å sikre seg at han ikke fikk med seg dokumenter de ikke hadde gjennomgått. Dette er ordre gitt av påtalemyndighetene tilhørende samme kommune som Dennis har varslet om! 

Man øyner håp om at Dennis rett til å forsvare sin uskyld foran en nøytral domstol blir ivaretatt når rettsaken flyttes ut av Vestfold den 19. april på grunn av habilitetsspørsmål. Kort tid etter inviteres vi til å være med som tilskuere til justismordet mot Dennis Bowen. Korrupsjonen blir i aller høyeste grad bekreftet når domstolen endrer avgjørelsen fra inhabil til habil, og gjenopptar saken for høring i lokal rettsal. 

Man blir ikke overrasket over påtalemyndighets straffeutmåling på et år i fengsel etter soning i varetektsfengesel er trukket fra. Saken er dominert av maktspill og kameraderi. Dennis blir felt av systemet han avslørte, men mange har fått en vekker på veien. Kampen er med andre ord ikke tapt.